Storm på vei
Angrepet på Kongressen var et røntgenbilde av USAs hjerte. Det bør få oss til å revurdere alle forestillingene våre om landet.
Tidlig en morgen i januar ruller en håndfull svarte biler opp foran et hus i utkanten av Dallas. Solen har ikke stått opp ennå, og hele nabolaget sover.
Svartkledde agenter går ut og posisjonerer seg raskt ved husets utganger. De har våpen og skuddsikre vester som er merket med de tre velkjente gule bokstavene: FBI.
Den sovende familien i huset vet ingenting. Men livet deres er i ferd med å endre seg for alltid. Navnene deres vil bli omtalt i nyhetsartikler og TV-programmer over hele landet i flere måneder fremover. Familien vil bli holdt opp som et speilbilde på alt som er galt i USA. På hvordan fornuft og dialog har tapt for ekstremisme og konspirasjoner.
De neste minuttene er alt kaos for familien i forstaden. Agentene går inn og arresterer mannen i huset. Han føres ut med hendene låst på ryggen. Familien ser ham som en silhuett i baksetet da han blir kjørt bort i en patruljebil fra det lokale sheriffkontoret. Neste gang de ser ham, er over ett år senere, i en rettsbygning i Washington D.C.
Mannens navn er Guy Reffitt. Ifølge påtalemyndigheten var han «spydspissen», lederen av angrepet på Kongressen 6. januar 2021. Den første som brøt gjennom barrikadene og stormet opp trappene og havnet i slagsmål med politiet.
Men Guy Reffitt er mer enn det. Han er en helt vanlig hvit amerikaner med god jobb og tre barn. En mann som ikke har stemt ved valg i mesteparten av sitt voksne liv fordi politikk ikke interesserte ham. Hvordan endte han opp som en fiende av staten, på toppen av FBIs liste over ettersøkte mulige terrorister? Hvordan kunne han angripe hjertet i det amerikanske demokratiet og likevel være overbevist om at han er en glødende patriot som kjemper for landet sitt og friheten sin?
Reffitt-familiens historie er på mange måter historien om det som har skjedd med amerikanerne de siste årene: Familien befinner seg nå i ulike skyttergraver som blir dypere og dypere.
Familien Reffitt er ikke ekstrem. Ingen av de fem familiemedlemmene var spesielt politisk aktive før for noen år siden.
Moren og de to døtrene er åpne og imøtekommende. De ler og spøker med hverandre. Noen ganger brister morens stemme – når hun snakker om det harmoniske familielivet de hadde før alt gikk galt. Det er ingen spor av onde varsler eller annet dystert å se i familiens fotoalbum. Tvert imot.
Sønnen Jackson er en ettertenksom ung mann som nå klarer seg selv og studerer statsvitenskap på universitetet.
For meg er Guy Reffitt bare en stemme i telefonen, siden han sitter i fengsel. Men stemmen er høflig, og den blir grøtete når han snakker om savnet av familien.
Hvordan havnet familien Reffitt her? Hvordan har USA havnet i denne historiske krisen, som har ført nasjonen til et veiskille der den ene veien fører frem mot en kortslutning av demokrati og frihet, og mot en mer autoritær styreform?
Hvorfor sier et stort flertall av amerikanerne at demokratiet ikke lenger fungerer, at de ikke lenger har tillit til de folkevalgte og de demokratiske institusjonene? Hvordan kan det ha seg at stadig flere amerikanere i den ene undersøkelsen etter den andre sier at de er villige til å bruke vold for å bekjempe den politiske motparten, hvis det blir nødvendig? Hvorfor drømmer så mange i USA om å overlate styringen til en sterk mann som kan løse utfordringene deres?
Det finnes kjappe forklaringer: at det ikke lenger er mulig å skille fakta fra løgn. Sosiale medier flommer over av sinne, hat, desinformasjon og konspirasjonsteorier. At ulikheten i det amerikanske samfunnet er ekstrem og stadig økende, og at den har gjort samtalen i samfunnet overfladisk og fiendtlig. At amerikanerne i 2016 valgte en president som konsekvent brukte velgernes sinne og frykt som politisk våpen og fyrte opp under løgnene med sin Twitter-megafon.
Men årsakene til USAs livstruende demokratiske krise er dypere og mer mangfoldige. Trump er ikke årsaken til krisen, han var et symptom på den.
I løpet av de siste 40 årene har USA endret seg fundamentalt. I dag er USA et land der et lite mindretall kan bestemme den politiske utviklingen, og der det store flertallet i mange tilfeller i praksis står uten innflytelse:
Rikfolk og store selskaper kan kjøpe seg skattelettelser og frihet fra reguleringer ved å gi penger til politiske fond, hvor de ofte ikke kan spores. Det finnes ingen øvre grense for hvor mye en milliardær eller et stort konsern kan donere til slike mørke fond, og på denne måten kjøper de seg innflytelse hos politikere og partier.
USAs rikeste snakker åpent om at de investerer i politikk, og at de ansetter en kandidat, nøyaktig på samme måte som de ansetter en leder i en bedrift til å utføre deres ordre. Dette gjelder også president-kandidater. Historien viser at denne typen investeringer i politiske kandidater gir enorm avkastning.
En gang spilte fagforeningene en rolle i politikken og støttet partier og politikere med store pengebeløp for å påvirke lovgivning og utvikling. I dag har fagforeningene forvitret, og deres økonomiske bidrag til politikk er sterkt redusert. Den politiske makten har flyttet seg fra fagbevegelsen og inn i styrerommene.
Samtidig har også andre maktsentre i sivilsamfunnet krympet, mens mange bransjer har blitt konsentrert rundt en håndfull kolossale selskaper med tilsvarende økonomisk makt.
Ett eneste selskap sitter på halvparten av all netthandel. En håndfull flyselskaper dominerer flytrafikken. Noen få gigantiske kjøttgrossister kontrollerer dette markedet. Noen få store banker styrer Wall Street.
Resultatet er at gjennomsnittsamerikaneren praktisk talt ikke har noe å si for utformingen av politikken som vedtas i Washington.
Makten i USA er i praksis konsentrert på noen få hender – milliardærer, konserner og mektige lobbyorganisasjoner som våpenlobbyen, NRA og militærindustrien.
Resultatet kan vi se over hele USA.
Siden 1981, da president Ronald Reagan innledet en nå fire tiår lang periode med skattelettelser og deregulering, har noen hundre familier blitt utrolig rike, mens det store flertallet har blitt fattigere.
Hver dag i året blir Walton-familien, som eier detaljhandelskjeden Walmart, rundt 100 millioner dollar rikere. Til sammen har formuen til de tre rikeste familiene vokst med 6000 prosent de siste 40 årene – inkludert inflasjon.
I samme periode har formuen til den typiske husholdningen sunket med tre prosent. USA har den laveste minstelønnen blant OECD-landene.
Legg til at en amerikansk gjennomsnittsfamilie ikke har gratis tilgang til helsetjenester, utdanning og universiteter. USA er det eneste industrilandet uten betalt fødselspermisjon og sykelønn, og det eneste som ikke garanterer ansatte ferie i det hele tatt.
Mange amerikanere forstår ikke hvorfor de betaler skatt – de føler ikke at de får valuta for skattepengene. Det er lite omfordeling av samfunnets rikdom sett med europeiske øyne; økonomisk og politisk makt er svært konsentrert.
Det er disse sprekkene i USAs fundament jeg skriver om i denne boken. Det var denne følelsen av sinne og desperasjon i store deler av befolkningen som gjorde at Donald Trump ble valgt i 2016. Valget var et opprør mot alt det etablerte. Det var land mot by. Hvite, konservative kristne mot den kosmopolitiske livsstilen og eliten langs kystene.
USA er ikke det eneste landet der frihet og folkestyre er under press. Populistiske ledere er på fremmarsj i land som Ungarn og Polen, der domstoler, presse og andre demokratiske grunnpilarer politiseres og misbrukes av makthaverne.
Men krisen i USA er av helt andre dimensjoner, og den kan få vidtrekkende konsekvenser for oss i Europa. Hvis folkestyret svikter her, vil det få uoverskuelige følger for vår sikkerhet og velstand. USA garanterer vår sikkerhet, og USA er vårt største eksportmarked.
Stormingen av Kongressen kom som et sjokk på de fleste utenfor USA. I den vestlige verden ser vi vanligvis til Washington med både ærefrykt og undring. Vi forventer lederskap i verden, både politisk og økonomisk. Ikke nødvendigvis alltid de riktige og klokeste beslutningene. Men i bunn og grunn tror vi på amerikansk eksepsjonalisme; vi har tro på det amerikanske systemet fordi det etter andre verdenskrig var et fyrtårn av håp og frihet i Europas mørke. Vi har en grunnleggende tro på at landet i utgangspunktet står på den riktige siden.
Men USA er et annet land i dag. Angrepet på demokratiets høyborg, under ledelse av Guy Reffitt, var ikke en protestdemonstrasjon som gikk over styr. Det var snarere et røntgenbilde av USAs hjerte som burde få oss til å revurdere alle våre forestillinger om landet.
I dag befinner demokratiet i USA seg i en eksistensiell krise: En stadig større del av det ene av de to store partiene vil ikke akseptere valgresultatet hvis partiet taper. Samtidig dikteres utviklingen i stor grad av et mindretall som er i utakt med flertallets ønsker.
Det kom som en overraskelse på de fleste i familien Reffitt at ekstremisme og væpnet opprør mot myndighetene vokste frem i huset deres i et søvnig forstadsområde. At kjøkkenet ble forvandlet til en politisk slagmark.
På samme måte har mange amerikanere blitt overrasket over at demokratiet i USA har vist seg å være overraskende skjørt. At nasjonen nå balanserer på en knivsegg og må velge mellom frihet og mindretallstyranni.
Noen, særlig utenfor USA, vil hevde at det amerikanske demokratiet er sterkt fordi det overlevde både fire år med Trump og stormingen av Kongressen. Men for meg, som har tilbrakt seks år på reise i deler av USA der Trump ble valgt, er det tydelig at den antidemokratiske understrømmen er utbredt.
Den er ikke blitt mindre av det politiske maktskiftet i 2021. Den er bare blitt mindre synlig fra utsiden.
Jeg har bodd i USA i to omganger som utenrikskorrespondent, først på 90-tallet og senest fra 2017 og til dags dato. I tillegg har jeg besøkt landet utallige ganger. Underveis har jeg beveget meg på kryss og tvers av så å si hele dette enorme landet og snakket med høy og lav.
Det er journalistens gave: Du kan gå inn hvilken som helst dør og stille spørsmål som selv folks nærmeste ikke ville våget å stille. Undrende, utprøvende eller bare nysgjerrige. Og amerikanere er generelt åpne og deler gjerne tankene sine med en fremmed.
Helt siden 1991, da jeg første gang flyttet til USA, og frem til i dag, har jeg aldri sett amerikanere være så usikre som nå. Både i forhold til hverandre og i forhold til resten av verden.
På mange måter føles det som om fundamentet til verdens eneste supermakt vakler.
Det føles som om en storm er på vei.
Steffen Kretz
August 2023, Washington D.C.
